Mark 2,13-17 Han gikk så ned til sjøen igjen. Hele folkemengden kom til ham, og han lærte dem. 14 Da han gikk videre, så han Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han reiste seg og fulgte ham. 15 Det skjedde så at han satt til bords i hans hus. Og mange tollere og syndere satt til bords sammen med Jesus og disiplene - for de var mange, og de fulgte ham. 16 Men da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med tollere og syndere, sa de til hans disipler: Han eter og drikker med tollere og syndere! 17 Da Jesus hørte det, sa han til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.
Slik lyder Herrens Ord!
I denne lille beretningen gir Gud oss en anskuelig undervisning om nåden, malt tydelig og klart for våre øyne ved Jesu bordfellesskap med tollere og syndere.
Tyngdepunktet i denne beretningen ligger i Jesu nåderike ord: ”
Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” Og vekten i disse to setningene ligger på det siste leddet i hver av dem: Jesus er kommet for deres skyld som har ondt og Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse. Så er Han altså kommet for å kalle nettopp meg og deg!
Han er ikke kommet verken for å dømme eller straffe eller fordømme dem som har ondt og som er syndere. Det står skrevet i kapittel tre i Evangeliet etter Johannes: ”
Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17). Helt frem til Herrens andre komme er det nådetid, tid som Herren i sin nåde gir for at hver synder skal få vende om til Ham.
Disse ordene er en mektig forkynnelse, også til mennesker som har levd troens liv med Jesus i mange år. Ordene lyder til oss hele livet igjennom. Det er aldri andre enn syndere Jesus kaller. Kallet til den daglige omvendelse, med andre ord kallet til å leve det kristne livet, lyder også til syndere – fortapte syndere som skal få lov til å leve bare av Herrens nåde. Kristne skal få slippe å leve av fortjeneste, slippe å bygge sitt kristenliv på egne prestasjoner, på hvor godt eller dårlig troens liv enn måtte gå, på sine bønner eller sin bibellesning eller annet som en riktignok etter Guds Ord skal gjøre.
For det kristne livet er et liv under nåden, et liv der fortjeneste og verdighet og prestasjoner og lovgjerninger og slit og kav er fremmedord. Dette er slikt som er totalt fremmed for livet i Gud. Dette forklarer Paulus for oss meget tydelig i Romerbrevets 11. kapittel. Der skriver han: ”
Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde” (Rom 11,6). Nåden og gjerningene er totale og fundamentale motsetninger som ikke kan forlikes. I Guds rike heter det nemlig: ”for intet”. Dette forklarer Jesus for disiplene sine når Han sender dem ut til de tapte får av Israels hus for å forkynne at himlenes rike er kommet nær, når han befaler dem å helbrede syke, vekke opp døde, rense spedalske og drive ut onde ånder (Matt 10,6-8). Til slutt sier Han: ”
For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det” (Matt 10,8b). ”
For intet”.
Også i Første Timoteusbrev minner Paulus oss på evangeliets sentrale budskap og hvem dets adressater er. Dette brevet er antageligvis skrevet ganske sent i Paulus’ liv. Der fins noen kjente og kjære ord, som Paulus skrev på et tidspunkt i livet da han sikkert var kommet aller lengst i sin helliggjørelse og da Jesus hadde vunnet større skikkelse i ham enn noen gang tidligere: ”
Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” (1 Tim 1,15). Paulus sier altså ikke: blant dem
var jeg den største, men han sier: blant dem
er jeg den største – og det selv etter å ha levd mange år med Herren og etter mange år med helliggjørelse. Så skal vi altså vite at vi aldri blir noe annet en fattige og fortapte syndere i oss selv, mennesker som er fattige i ånden, og at det aldri kan komme på tale at vi skal leve på noe annet grunnlag enn Guds ufortjente nåde.
Paulus levde på den samme nåden som røveren på korset levde og døde på, og som også tolleren Levi fikk leve på. De var fattige i ånden, ingen hadde noe hos seg selv å vise til overfor Gud, deres eneste håp var Jesus. Den samme nåden skal også vi få hvile i, den nåden som består i at hele frelsesverket er fullbrakt. Jesu sa jo klart og tydelig på korset: ”
Det er fullbrakt!” (Joh 19,30). Og likeledes heter det i lignelsen om kongesønnens bryllup i Matt 22: ”
alt er ferdig. Kom til bryllupet!”
Jeg vil peke på ett trekk til ved teksten som vi har lest i dag og det er Guds forunderlige og nådige kallelse av syndere, gjerne åpenbare syndere, mennesker som etter verdens målestokk er stakkarslige og som det ikke er noe stort ved. Riktignok hadde ikke Jesus bare bordfellesskap med den slags mennesker, Han hadde en gang også bordfellesskap med en fariseer ved navn Simon (Luk 7,36-50). Men det ser likevel ut til at Jesus særlig virket blant og inntok bordfellesskap med og ble mottatt av mennesker som etter verdens målestokk ikke er noe, i vår tekst representert ved tolleren Levi. Jesus fikk faktisk et klengenavn og det var: ”
en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn” (Matt 11,19 og Luk 7,34).
I Første Korinterbrev forklarer Paulus at Gud særlig har utvalgt seg det som er lite og ringe i verden. Jeg avslutter andakten med Paulus’ ord om dette i kapittel 1:
”
Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud” (1 Kor 1,26-29).
Amen.
(Andakt holdt våren 2008 ved NLA.)
