Herrens Salvede med legedom for all vår nød

I Jesu navn

Første søndag i advent
Herrens Salvede med legedom for all vår nød. J. T.

Opp, for dagen nå frembryter,
som den hele verden fryder!
Opp, for nådens gylne år
frem med lys og glede går,
som de gamle før så såre
ventet med lengsels tårer!
Halleluja, halleluja!

Evangelium, Luk 4,16-22.

”Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og stod opp for å lese for dem. De gav ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. Alle gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?”

Det gamle evangeliet på denne dag handler om frelserens inntog i Jerusalem og kan sammenfattes i disse ordene: ”Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg.” [Matt 21,5] Det var et liflig budskap til Herrens menighet, som vel med rette måtte besvares med disse ordene: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!” [Matt 21,9]

Vårt evangelium i dag fører oss også inn i samme tankekrets, da det med liflige farger maler Sions saktmodige konge for oss som

Herrens salvede med legedom for all vår nød.

Evangeliet beretter oss om vår kjære frelsers første offentlige fremtreden for sine bysbarn i synagogen i Nasaret, hvor han så ofte, like fra sin tidligste barndom, hadde vært samlet med dem på sabbatsdagene. Hvilken gripende stund måtte det ikke ha vært, da han slo opp hos profeten Jesaja og leste den herlige profetien som nettopp taler om ham selv og hans store og opphøyede kall på jorden.

”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige.”

Han var av sin himmelske far salvet og innviet til å forkynne det glade budskapet for de fattige og bringe dem hjelp i all, både legemlig og åndelig nød. Han var salvet og innviet til yppersteprest, profet og konge. Men denne innvielsen fikk han på grunnlag av sin store forsoningsgjerning, hvorved han med sitt eget blod kjøpte og gjenløste hele den falne slekt, som han nå gjennom sitt tredobbelte embete vil løse fra dødens makter og føre over i en evig herlighet.

De fattige, som han er sendt til med sitt glade budskap, er slike elendige stakkars syndere, som intet godt har i seg selv, ingen kunnskap, ingen tro, ingen rettferdighet, ingen gode gjerninger, men som i stedet for alt dette er nedsunkne i en bunnløs gjeld, som de ikke er i stand til å betale ett øre av. Men uaktet vi visselig alle sammen av naturen er slike fattige uslinger, er vi likevel ikke alle sammen av de ”fattige i ånden” [Matt 5,3], som vår Herre får hjelpe. Nei, dessverre, det hører også med til vår dype fordervelse at vi ikke vet at vi er ”ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,” men innbiller oss å være rik og ha overflod [Åp 3,17]. Slike sjeler har verken øye eller hjerte for det glade budskapet. De er av de rike, som blir bortvist tomhendte, mens de fattige blir overøste med gode gaver. De fattige, som han får forbarme seg over, er slike som har en bitter erfaring av sin nød, og lengter etter frelse fra all denne elendigheten, hvorfor loven forbanner dem og samvittigheten truer med Guds rettferdige vredes glød. Sin ynkelige fattigdom kommer disse sjeler til riktig å forstå, når loven som et tveegget sverd trenger inn til marg og ben og krever ikke kun utvortes gjerninger, men en innvortes beskaffenhet, som fullt ut harmonerer med Guds hellige vesen. De begynner da å ”veie penger hvor det ikke er brød”, og sitt ”arbeid hvor de ikke kunne mettes”, og blir herunder så ynkelig avplukket sin egenrettferdighets fjær at de kun ser seg som uverdige syndeormer som ikke duger til annet enn synd og ondskap.

Hvor gjerne ville jeg ikke få tydelig betegne dere fattige, som hører mine ord i dag, at dere med fryd og glede kunne rope ut: ”Altså til meg – nettopp til meg er han sendt.” Du vet jo med deg selv at du er ynkelig fattig. Ved Guds Ånds arbeid på ditt hjerte, ved sannhetens lys, som har trengt inn der, er jo alt ditt eget sørgelig avbleket. Du strever etter å unngå en fullstendig fallitt. Du byr og forhandler, gjør gode løfter og søker å spenne deg selv for Guds hellige fordringers svære lass, og anstrenger deg til det ytterste for å trekke det opp bakkene, men akk, du rykker avmektig i byrden og glir atter og atter ned i avmaktens dyp. Er ikke du fattig?

Til slike kommer nå frelseren med sitt glade budskap og forkynner for dem ”et nådens år fra Herren”. Jubelårsbasunen lyder og forkynner frihet og frelse for disse elendige. Synden er utslettet ved den store yppersteprestens offer. ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser” [2 Kor 5,19]. Alt som loven krever, er fullbrakt, og innbydelsen til Lammets bryllupsbord går ut til alle uten unntakelse, og ”det er ennå rom” [Luk 14,22].

Hører du, kjære venn, til disse elendige, da vit at budskapet gjelder nettopp deg. Se deg ikke om etter noen egen verdighet, men stå stille for budskapet, og la det også ringe ”nådens behagelige år” inn i din sjel.

”Han er sendt for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte.” [Sal 147,3?]

Det må være en hard nød som sammenlignes med sønderknust hjerte. Hjertet er jo det sentrale som holder hele vårt liv i bevegelse, og når dette er knust, å, da kan det ikke være annet enn død. Alle andre krefter og livsorganer er lammet og døde når hjertet er knust. Kjenner du, kjære leser, deg så tilintetgjort og elendig i det åndelige? Ingen jordisk lege kan helbrede et knust hjerte, men Jesus sier selv i vårt evangelium at han er sendt for å helbrede slike. Hans hjerte ble knust i døden for deg. Å, om det kunne lykkes for meg å legge ditt knuste hjerte opp til hans. Da skulle du visselig erfare at det er legedom for deg.

En forloren sønn følte en gang hva et sønderknust hjerte er for noe. Jaget av de frykteligste selvbebreidelser flydde han fra en øm mor som var ute og søkte etter ham. Endelig kunne han ikke lengre unnfly henne. Han ble innlagt på et hospital hvor en uhelbredelig sykdom bandt ham til smertens leie. Han lå der og ropte i villelse: ”Å, min mor, min mor! Jeg har knust ditt hjerte, jeg tør ikke se deg!” Han ante ikke at den ømme moren satt og holdt sin hånd på pannen hans. ”Gustav, min egen kjære Gustav,” ropte hun, ”din mor elsker deg, din mor ville gjerne dø for deg om hun kunne redde deg. Din mors hjerte er fullt av tilgivelse og kjærlighet.” Ordene vakte hans bevissthet. Han slo øynene opp og så henne ved sin side, full av kjærlighet og ømhet. For meget grepet til å få et ord over sine lepper, falt hun sitt arme barn om halsen, trykket varme kyss på pannen hans og vætet den med sine tårer. Dette helbredet hans knuste hjerte, og han fikk frimodighet til å si med barnlig tillit: ”Mor, mor, er det sant, eller er det bare fantasier? Sitter du virkelig ved mitt leie og forsikrer meg om din kjærlighet – at du tilgir meg alt – at alt det stygge er glemt, og at du nå kun elsker meg? Mor, mor, er det sant? Jo, dine øyne, dine kjærtegn, dine tårer sier meg at det er sant. Å, du leger mitt hjerte – mitt til fortvilelse syke hjerte.”

Nå sier vår dyrebare frelser at hans kjærlighet går lengre enn noen mors. Men du må klynge deg til det hjertet som er åpnet for deg i Ordet. Du må ikke som denne ynglingen la skyldbevisstheten jage deg bort fra det hjertet som kan lege deg. Han streifet lenge om og søkte å unnfly sin mor, men han høstet kun fortvilelse. Satan forvandlet en øm mors kjærlighet til utelukkende anklager og dommer og pisket ham dypere og dypere inn i fortvilelse. Til slutt fikk han høre ord fra hennes egen munn som helbredet ham.

Det er ved sitt Ord Herren helbreder syke hjerter. Evangeliet om Jesu kjærlighet, om Jesu kjærlighet til syndere, er det eneste plaster som kan lege ditt sår. Derfor heter det: ”Hør! Så skal deres sjel leve.” [Jes 55,3] Kjenner du deg aldeles død, så står det at de ”de døde skal høre Guds Sønns røst, og … leve.” [Joh 5,25]

Videre sier han at han var sendt for å ”forkynne for fanger at de skal få frihet”.

Det hender ikke sjelden at sjenerøse jordiske konger begynner sin regjering med å frigi fanger. Om Sions konge kan det sies at han begynte sin regjering med å forkynne frihet for fanger, og det i den herligeste utstrekning. Derfor sier det profetiske ord om ham: ”Han fór opp i det høye og bortførte fanger.” [Ef 4,8] Ved sin lidelse og død i de fangnes sted forvervet han seg rettighet til å løslate hver eneste dødsfange i det store, til evig ødeleggelse innviete fengsel. Men som det er med den åndelige fattigdommen, at ingen av naturen erkjenner sin åndelige armod, slik er det også med det åndelige fangenskap. Å, hvor det gikk vår frelser dypt til hjertet å se det arme Jerusalem, som han var kommet for å bringe den sanne frihet, så ynkelig blindet i Satans fengsel. Han kunne ikke få frigjøre dem, men han kunne gråte over dem, gråte smertens og medlidenhetens tårer over et folk som frivillig valgte å bli sittende i dødens fengsel. Og er det ikke så ennå den dag i dag?

Jesus gråter, verden ler,
vanvidd synger mellom graver.
Syndens trell ei dypet ser,
døden danser med sin slave.
Sjelen seg i lenker kleder,
verden ler, men Jesus gråter.

Har vi ikke også dette triste forferdelige syn for våre øyne nå for tiden? I sitt evangelium forkynner Jesus frihet for de arme fanger. Men det åndelige vanviddet synger mellom gravene, og døden danser lystig av sted med de usle slavene som ”drømmer om frihet skjønt de er forgjengelighetens treller.”

Frihet er vår tids slagord som begeistrer sinnene, og vår ungdom danser etter de falske frihetspiker og løfter foten for ubarmhjertig å tråkke ned alt som ligger i dens vei, det være guddommelige eller menneskelige anordninger. Men på samme tid kler sjelen seg i lenker, enten i de grove lasters eller i de fine, skinnende gullenker som alle holder dem fangne i dødens fengsel. Hvor mange er det som sukker etter sann frihet? Sukker du, kjære leser, etter den frihet hvormed Sønnen frigjør sjelen, og som gjør den virkelig fri?

Det trer et syn frem for vårt indre blikk som er skikket til å røre et steinhjerte. Det er synet av de ulykkelige frivillige fangene. Fryktelig er det i sannhet å se de arme fangene som sitter lenkede under lovens dødsdom, og skjønt de kun har en kort frist før dommen skal fullbyrdes på dem, er de allikevel rolige. Men enda mer forferdelig er det å se og høre disse ulykkelige som ikke ville la seg si, og som slett ikke for sin del vil tro, at de er frigitte fra Guds side, men som på grunn av fiendens og det arme hjertets bedrag vedblir å sitte i fengslet, skjønt de er så såre ulykkelige i sitt fangenskap, og skjønt fengselsdøren står på vid vei og utgangen er fri.

Vi har ikke noe annet å si til disse elendige enn at de ville forgå i fengslet dersom de ikke går ut når Jesus kaller dem. Du vil jo så gjerne bli fri. Din sjel sukker etter utfrielse fra fangenskapet. Men hva venter du på? Jo, du venter at ditt eget hjerte skal si at nå er du fri fra syndefengslet. Du venter på at din egen erfaring skal si at nå er du fri. Men hva sier nå hjertet og erfaringen? Jo, de sier at du er en trell. For den som gjør synd, er syndens trell, og loven istemmer det samme vitnesbyrdet og sier: Jo, du ligger fanget under min dom.

Men Jesus sier: Jeg har frikjøpt deg. Jeg har frikjøpt deg fra ditt eget hjertes og din egen fornufts frigjørelsesplaner. Jeg har frikjøpt deg fra alle de synder som din egen erfaring og lovens dommer ruller opp for deg. Du er fri, gå ut i mitt navn. Gå ut for min regning. Jeg har utlagt løsepenger for deg, og Gud Fader har antatt denne løsepengen. Gå ut, du behøver ikke å sitte fanget et øyeblikk lenger, du er fri.

Så lyder Jesu stemme. Hvem vil du nå helst tro, enten blindemannen, din egen fornuft, eller Guds Ord? Men hør videre: Teksten vår sier at vår frelser er sendt for at

”de blinde skulle få sitt syn”.

Så du virkelig at fengsels var opplatt, så du virkelig lys levende for deg at hele din syndeskyld er utslettet med Jesu blod – ja, da følte du deg nok både fri og lykkelig. Men, min venn, det er nettopp dette du ikke ser, og som du heller aldri kan se med naturlige øyne eller naturlig fornuft. Fornuften har ganske andre syner å fremtrylle for deg, nemlig synet av all din usselhet og elendighet, som du kjenner i ditt kjød. Det er med andre øyne du må se for å bli lykkelig, og nå står det her at Jesus er kommet for å gi de blinde sitt syn. De øyne Frelseren opplater er troens øyne – og det er forunderlige øyne, kan du tro. Det er øyne som ser aldeles det motsatte av hva fornuften ser, som ser det motsatte av hva man føler og fornemmer – ja, som ser frihet, barnekår, renhet og hellighet midt under bevisstheten om utelukkende synd og udugelighet. Er ikke det rare øyne, som kunne se det som ikke er til verken for fornuft eller følelse?

Se, det er de nye øynene som Jesus gir oss, og disse øynene, det er troens øyne.

Disse øynene har den besynderlige egenskapen at de kun ser det som Gud har åpenbart i sitt Ord, og ser som virkelighet alt det som står der, selv om våre følelser og fornuft protesterer. Ordet sier f.eks.: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” Og de nye øynene skuer 1800 år tilbake og ser således at all synd virkelig er båret bort, tross alt hva fornuft og følelse protesterer. Ordet sier at han som ble gitt hen for våre synder, er oppreist til vår rettferdiggjørelse. Troens underbare nye øyne ser dette, ser at da Kristus oppstod, da oppstod vi hellige og rene, skilt ifra all urettferdighet. Ordet sier at Gud har ”benådet oss i den elskede.” De nye øynene ser i disse deilige ordene frihet, barnekår, arverett, ja, all himmelens herlighet. Derfor kunne Frelseren med rette si til disiplene som hadde fått dette syn, selv om det ennå visselig var dunkelt: ”Salige er de øyne som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det!” [Luk 10,23f]

Men hvorledes gir Frelseren dette nye synet, spør du. Jo, han sier til menighetens engel i Laodikea, som hadde tapt det åndelige synet: ”Salv dine øyne med øyensalve for at du kan se.” [Åp 3,18] Det er Åndens salve som må til, og denne Åndens salve ligger i Ordet. Å bruke salven er derfor ikke noe annet enn å flittig bruke Guds Ord med bønn om Den Hellige Ånds opplysning. Og gjør vi dette i enfoldighet og oppriktighet, skulle vi snart få se underfulle ting i Guds lov. Du må ikke sitte i din mørke krok og vente at Gud umiddelbart vil gi deg nye øyne, det gjør han aldri. Apostelen sier: ”Troen kommer av hørelsen, og hørelsen skjer ved Guds Ord.” [Rom 10,17] Hør Ordets underbare beretning om en frelse som er beredt for alle folk, således også for deg. Det er ikke troen som bereder frelsen, heller ikke Den Hellige Ånd. Jesus har beredt den, og den er ferdig til å tros. Nettopp derfor er det synd å ikke tro. ”Den Hellige Ånd skal overbevise om synd fordi de ikke tror på meg.” [Joh 16,9]

Endelig sier Frelseren at han var sendt for å ”sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.”

For Israel hadde Herren forordnet at hvert femtiende år skulle være et jubelår (3 Mos 25,18). Det skulle være et hvilens år for jorden. Alle treller ble frigitt, og all eiendom, enten den var kjøpt eller forpantet, gikk tilbake til den opprinnelige eieren. Enhver stamme, enhver slekt og ethvert hus fikk tilbake sin opprinnelige lodd. Denne forordningen tar Herrens profet her som et bilde på nådens år fra Herren under evangeliet. Og Jesus sier at nå var denne Skrift gått i oppfyllelse for deres ører. Nå forkynnes frihet for alle arme treller, som har vært plaget under lovens åk. I kraft av den forlikelsens tjeneste som vår Frelser har utført, forkynner nå evangeliets jubelårsbasun frihet for fangene og tilbakegivelse av vår ved synden tapte arvelodd. Og den forkynner frihet fra all den syndegjelden som vi har stiftet under vår uvitenhets tid. Evangeliets jubelårsbasun forkynner deg nå, kjære bundne sjel, at du skal gis tilbake til din opprinnelige eier, din kjære Far i himmelen. Din forfører, Satan, eier deg sannelig ikke lenger. Han forsøker kun ved list, renker og forblindelse å holde deg fanget. Hører du ikke basunen? Hører du ikke Jesus selv blåse i den: – fri – frelst – fri – frelst. Slik lyder tonene fra jubelårsbasunen. Å, lytt til tonene! Du er for god, du er for dyrt kjøpt til å sitte en dag lenger i det mørke fengslet. Dette er Herrens behagelige år. Det er behagelig for ham, for han har ”lyst til barmhjertighet.” [Matt 9,13] Og det er behagelig for den arme syndetrellen, som nå av fri barmhjertighet er innsatt i de ved synden tapte rettigheter. Ja, enda mer, er blitt ”Guds arvinger og Kristi medarvinger.” [Rom 8,17]

Altså deilige utsikter, kjære venner, i det nye kirkeåret. Måtte nå Guds gode Ånd få lede oss, så vi i sannhet kunne bli delaktige i dets store velsignelser.

Og så har vi et enda herligere jubelår i utsikt, da alle plagede Guds barn skulle settes i fullkommen frihet, da vi ikke lenger skulle plages av synd og skrøpelighet, men i salig ungdomsfriskhet juble over en fullkommen forløsning fra alle våre plageånder. Da skulle vi ikke lenger lide av den bedrøvelige vantroen, som hindrer oss fra i fullt mål å nyte det som Herren har beredt for oss. Da skal ingen synd lenger tynge på våre hjerter, ingen angst mer bebyrde våre samvittigheter, ingen sykdom eller skrøpelighet mer plage våre legemer og ingen tåke lenger omgi vår frigjorte ånd. Da skal det bli jubelår – å, Gud hvilket jubelår, når vi for evig får se oss frie og salige ved Lammets trone!

Måtte da det nye kirkeåret bli et ”nådens år fra Herren” for oss! La oss ikke sove bort våre store privilegier, la oss ikke gå og drømme i falske innbilninger, men gi vår Konge et oppriktig hyllingskyss og i lydig undergivenhet kjempe og stride for vårt store mål under hans fane! Amen.


(Hentet fra boken Livet i Guds Sønn: Prekener over kirkeårets nye høymessetekster: andre rekke av Paul Gerhard Sand og Jacob Traasdahl, 1889, språklig revidert.)

Å gjøre skikket

Kol 1,12: "Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset."

"Å gjøre skikket" er et skikkelig nådeord. Det forteller oss hvordan Faderen først skaffet og sørget for og tilveiebrakte det vi selv ikke klarte å frembringe. Han sørget for vår frelse. Så sørget Han også for at vi mottak den frelsen som lå ferdig. Og så frembrakte Han ved frelsesverket takknemlighet i våre hjerter. Alt er av Ham og alt er til ære for Ham!

Når dere ber

Matt 6,7f: ”Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.”

Jeg ble helt nylig minnet om disse ordene, og de kom i rette tid. Jeg er blitt plaget en del av tanker om at jeg er nødt til å nærmest rope til Gud til jeg blir hes for at Han skal høre meg og for at jeg selv skal være helhjertet overfor Gud. Å være helhjertet overfor Gud er jo noe Gud forkynner at vi skal være (2 Krøn 16,9; Matt 5,48). Men så kom da altså disse ordene til meg og jeg fikk nytt lys over hva Guds Ord sier om bønn.

Det er så enkelt som Jesus sier det: Vi trenger ikke å bruke mange ord når vi ber. Vi trenger heller ikke rope den samme bønnen til Gud til vi blir både hes og rød i ansiktet for at Han skal høre oss. Slik holder hedningene på, sier Jesus, og det finner vi også et eksempel på i 1 Kong 18,26. Der hører vi om Ba’als prester at de fra morgen til kveld ropte: ”Svar oss, Ba’al!”.

Meningen er ikke at det ikke må være stadig og vedvarende bønn. Herren har jo sagt at vi alltid skal be og ikke bli trette (Luk 18,1). Apostelen Paulus sier det samme: ”Vær vedholdende i bønnen …” (Kol 4,2; samt Ef 6,18; 1 Tess 5,17). Det Jesus advarer mot, er en stadig gjentaking uten at det i realiteten fremføres noen hjertebønn. Men er hjertebønnen der, er det nok. Vi trenger ikke å spe på med mange ord. Vi SKAL ikke spe på med mange ord. Det er usømmelig overfor Den Hellige Gud og hans løfter: ”Vær ikke som dem!” Luther sier på sitt djerve vis: ”Kort skal en be, men sterkt”. Som regel når en best inn til Herren ved de få ordene der det virkelig er lengsel etter Gud.

”For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.” Slik taler Jesus. Før vi har formet ordene vi vil si til Gud, vet Han allerede om alt vi trenger, hva det enn måtte være. Nettopp derfor er de mange ordene unødvendige. Hjertebønnen holder. ”Herren ser på hjertet” (1 Sam 16,7). Og så må vi huske på det rike løftet om Ånden som kommer oss til hjelp: ”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord” (Rom 8,26). Det handler om å utøse sitt hjerte for Gud, ikke om å la munnen springe av gårde.

Herren har selv lært oss å be i Fader Vår. Der ser vi hvor kort og enkelt en kan be. En trenger ikke å ramse opp i det vide og breie for vår Far i himmelen. Han vet jo allerede om oss og vår situasjon og ”hva dere trenger til før dere ber ham”.

Min sjel, lov Herren!

Sal 103,1.3: «Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! [...] Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.»

Vi har all grunn til å love Herren, for Han er den «som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer». Det er et godt budskap for syndere. Vi er og blir syndere, også som gjenfødte Guds barn – syndere i oss selv, rettferdige i Herren. Kjødet henger stadig ved oss, synden «henger så fast ved oss» (Heb 12,1).

Her står det da at Herren «forlater all din misgjerning». Det står «forlater» fordi Gud bestandig og uavlatelig forlater. Det står ikke «har forlatt» som om det har skjedd bare én eneste gang, men det står altså «forlater». Gud tilgir all vår synd uavlatelig og bestandig, dag etter dag, livet igjennom. Hvis ikke Gud bestandig forlater all vår misgjerning, ville Hans tilgivelse være til ingen nytte for oss. Da ville vi være fortapt, fordi det stadig er synd som henger ved oss.

Luther sier: «Fordi det i vårt kjød er en evig synd så lenge vi lever på jord, og det ingen ende er på feil og forsømmelser, er det sannelig også nødvendig at vi da også har en evig og vedvarende forlatelse, så vi ikke på grunn av synden igjen må falle under Guds vrede, men fordi vi har forlatelsen likevel alltid får bli under nåden.»

Det står også at han «leger alle dine sykdommer». Når vi i tro mottar forlatelsen for alle våre misgjerninger, skaper Gud samtidig i oss en trang til et hellig liv, det som David en annen plass kaller en «villig ånd» (Sal 51,14). Det er et sinn som ønsker å bli fri fra synden, nettopp den synden som Herren forlater. Også her kommer Han oss til hjelp, ved at Han leger våre sykdommer. Herren leger våre åndelige sykdommer hver gang vi opplever syndens utslag i oss.

Men det betyr ikke at vi blir fullstendig fri fra synden her på jord, slik vi skal være det i himmelen. Det er som Paulus sier det i Rom 7,23: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.» Stadig snubler vi på vår vei mot vårt himmelske hjemland. Stadig må vi komme til Herren for legedom. Vi er hjelpeløst avhengige av Ham.

Kristi kirke på jord er et stort sykehus hvor Herren selv er legen. Han sier selv: «Jeg er Herren, din lege» (2 Mos 15,26). Her finner en syndere av alle slag, med alle slags synder og sykdommer. Alle er tynget av syndens mange utslag.

Til hjelp i vår nød kommer Herren med sitt legende evangelium: «som leger alle dine sykdommer». Også her står verbet i presens. Det står ikke «har leget» som om vi én gang for alle var leget for alle våre synder med deres utslag, men det står «leger». Bestandig og uavlatelig, dag etter dag, livet igjennom leger Herren vår sykdommer, synden med alle dens utslag i våre liv.

Dette gjør Han med sin lov og sitt evangelium. Først tukter, bedrøver, slår og døder Han vårt gamle menneske. Deretter, når vi roper om nåde, trøster og styrker Han oss og reiser oss opp igjen. Og så vekker Han i oss en ny trang til å leve mer varsomt i livet vårt.

Dette kan vi se i Davids liv. Han var en mann med stort lys og stor nåde, men også han falt i synder. En gang ble han virkelig tatt til fange under syndens lov og gjorde seg skyldig i mord og hor. Men Herren slo ham og sa: «Du er mannen». David bekjente sin synd: «Jeg har syndet mot Herren.» Og Herren leget ham: «Så har også Herren borttatt din synd, du skal ikke dø.»

Innlegg

For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Rom 5,10

Se ei på meg, se på din Sønn,
se på din nådepakt,
og lær du meg å se meg ren
i Sønnens bryllupsdrakt.
Han er min fred, min salighet
Mitt alt jeg har i ham.
Se ei på meg, se på din Sønn som dekker all min skam.
-Rosenius

The New Perspective

Fagteologer verden over dikter stadig opp nye mennesketanker og mener stadig å være visere enn Bibelens Gud (riktignok med noen hederlige unntak). Det er ikke uvanlig at de anklager Guds Ord for å ta feil, mens de opphøyer seg selv og påstår selv å ha rett. Gud sier derimot: ”La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner!” (Rom 3,4b). Og: ”Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?” (1 Kor 1,20).

Et relativt nytt eksempel innen teologiens verden på slik menneskelig selvklokskap er det såkalte ”New Perspective (on Paul)”. De fleste teologiske studenter kjenner nok til denne skolen i varierende grad, og flere sikkert bedre enn meg. Jeg vil likevel si noen veldig få ord om denne skolen og rette berettiget kritikk mot den.

De fremste talsmennene til The New Perspective er den avdøde Krister Stendahl (svensk, ”luthersk” nytestamentler og biskop), E. P. Sanders (fagteolog), N. T. Wright (anglikansk biskop og tidligere nytestamentler) og James D. G. Dunn (fagteolog). De står for litt forskjellige syn, men er likevel like nok til at vi kan samle dem i båsen ”The New Perspective”.

Kort fortalt anfekter de den lutherske måten å forstå apostelen Paulus’ brev på (også hva Paulus selv sier), hvor rettferdiggjørelse av tro er i sentrum. Dette gjør de på grunnlag av sin forståelse av jødedommen i det første århundret etter Kristus.

Jeg vil bare peke på ett farlig moment ved The New Perspective og som særlig Dunn er talsmann for (så vidt jeg har forstått). Han tolker begrepet ”lovgjerninger” hos Paulus som siktende kun til sabbats-, omskjærelses- og matforskrifter i Mosebøkene, med andre ord det han selv kaller ”boundary markers”, lover som særlig skiller jødene fra hedningene.

Dette er en uhyre farlig tolkning av Paulus’ begrep ”lovgjerning”. For når Paulus forkynner at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, av nåde, uten lovgjerninger (bl.a. i Gal 2,16), og man samtidig forstår lovgjerninger slik Dunn gjør det, da blir det bare lover som angår sabbaten, omskjærelsen og mat som er unntatt fra vår rettferdiggjørelse og frelse. Alt annet, deriblant overholdelsen av de ti bud, blir ikke unntatt. Altså må vi forstå Dunn dit hen at han i en sum sier at vi ifølge Paulus er rettferdiggjort ved tro og av nåde og uten overholdelse av forskrifter som angår sabbat og omskjærelse og mat, mens derimot overholdelsen av alt annet, også de ti bud, er ”med”, og ikke ”uten”. Med lutherske briller på nesen ser vi da klart at Dunn forklarer at vi blir rettferdiggjort ved tro og av nåde og med overholdelse av de ti bud med mer, men uten overholdelse av forskrifter som angår sabbat og omskjærelse og mat. Dette er ikke noe evangelium = godt budskap!

Dette er en lære som er fullstendig ødeleggende for Guds forsamling på jord, og dit er den allerede på vei. The New Perspective har allerede sneket seg inn på teologiske skoler via diverse bøker. På NLA er eksempelvis Dunns romerbrevskommentar satt opp som pensum i modulen Nytestamentlig eksegese. Dermed læres kommende prester opp i dette og forkynner i verste fall i andre omgang dette til sine menigheter.

Vi må derimot frimodig fremholde tradisjonell luthersk bibeltro tolkning av Paulus’ skrifter. Vi må forkynne at lovgjerninger ikke kun har med sabbats- og omskjærelses- og matforskrifter å gjøre, men at det dreier seg om hele Guds lov. All overholdelse av Guds lov er unntatt fra vår rettferdiggjørelse. Rettferdiggjørelse skjer ved tro alene og av nåde alene, og alt som heter lov og lovgjerninger (det går ut på det samme ifølge Luther) er unntatt fra rettferdiggjørelsen. Videre må vi forkynne at lovgjerninger er det gamle menneskets forsøk på å holde Guds lov. Kjødet og lovgjerninger er kompatible, forenlige størrelser. På den annen side er det nye mennesket og Åndens frukter kompatible, forenlige størrelser.

Mer har jeg ikke å si i denne omgang.

Kallet til omvendelse

Mark 2,13-17 Han gikk så ned til sjøen igjen. Hele folkemengden kom til ham, og han lærte dem. 14 Da han gikk videre, så han Levi, sønn av Alfeus, sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han reiste seg og fulgte ham. 15 Det skjedde så at han satt til bords i hans hus. Og mange tollere og syndere satt til bords sammen med Jesus og disiplene - for de var mange, og de fulgte ham. 16 Men da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med tollere og syndere, sa de til hans disipler: Han eter og drikker med tollere og syndere! 17 Da Jesus hørte det, sa han til dem: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.

Slik lyder Herrens Ord!

I denne lille beretningen gir Gud oss en anskuelig undervisning om nåden, malt tydelig og klart for våre øyne ved Jesu bordfellesskap med tollere og syndere.

Tyngdepunktet i denne beretningen ligger i Jesu nåderike ord: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” Og vekten i disse to setningene ligger på det siste leddet i hver av dem: Jesus er kommet for deres skyld som har ondt og Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse. Så er Han altså kommet for å kalle nettopp meg og deg!

Han er ikke kommet verken for å dømme eller straffe eller fordømme dem som har ondt og som er syndere. Det står skrevet i kapittel tre i Evangeliet etter Johannes: ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17). Helt frem til Herrens andre komme er det nådetid, tid som Herren i sin nåde gir for at hver synder skal få vende om til Ham.

Disse ordene er en mektig forkynnelse, også til mennesker som har levd troens liv med Jesus i mange år. Ordene lyder til oss hele livet igjennom. Det er aldri andre enn syndere Jesus kaller. Kallet til den daglige omvendelse, med andre ord kallet til å leve det kristne livet, lyder også til syndere – fortapte syndere som skal få lov til å leve bare av Herrens nåde. Kristne skal få slippe å leve av fortjeneste, slippe å bygge sitt kristenliv på egne prestasjoner, på hvor godt eller dårlig troens liv enn måtte gå, på sine bønner eller sin bibellesning eller annet som en riktignok etter Guds Ord skal gjøre.

For det kristne livet er et liv under nåden, et liv der fortjeneste og verdighet og prestasjoner og lovgjerninger og slit og kav er fremmedord. Dette er slikt som er totalt fremmed for livet i Gud. Dette forklarer Paulus for oss meget tydelig i Romerbrevets 11. kapittel. Der skriver han: ”Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde” (Rom 11,6). Nåden og gjerningene er totale og fundamentale motsetninger som ikke kan forlikes. I Guds rike heter det nemlig: ”for intet”. Dette forklarer Jesus for disiplene sine når Han sender dem ut til de tapte får av Israels hus for å forkynne at himlenes rike er kommet nær, når han befaler dem å helbrede syke, vekke opp døde, rense spedalske og drive ut onde ånder (Matt 10,6-8). Til slutt sier Han: ”For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det” (Matt 10,8b). ”For intet”.

Også i Første Timoteusbrev minner Paulus oss på evangeliets sentrale budskap og hvem dets adressater er. Dette brevet er antageligvis skrevet ganske sent i Paulus’ liv. Der fins noen kjente og kjære ord, som Paulus skrev på et tidspunkt i livet da han sikkert var kommet aller lengst i sin helliggjørelse og da Jesus hadde vunnet større skikkelse i ham enn noen gang tidligere: ”Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” (1 Tim 1,15). Paulus sier altså ikke: blant dem var jeg den største, men han sier: blant dem er jeg den største – og det selv etter å ha levd mange år med Herren og etter mange år med helliggjørelse. Så skal vi altså vite at vi aldri blir noe annet en fattige og fortapte syndere i oss selv, mennesker som er fattige i ånden, og at det aldri kan komme på tale at vi skal leve på noe annet grunnlag enn Guds ufortjente nåde.

Paulus levde på den samme nåden som røveren på korset levde og døde på, og som også tolleren Levi fikk leve på. De var fattige i ånden, ingen hadde noe hos seg selv å vise til overfor Gud, deres eneste håp var Jesus. Den samme nåden skal også vi få hvile i, den nåden som består i at hele frelsesverket er fullbrakt. Jesu sa jo klart og tydelig på korset: ”Det er fullbrakt!” (Joh 19,30). Og likeledes heter det i lignelsen om kongesønnens bryllup i Matt 22: ”alt er ferdig. Kom til bryllupet!”

Jeg vil peke på ett trekk til ved teksten som vi har lest i dag og det er Guds forunderlige og nådige kallelse av syndere, gjerne åpenbare syndere, mennesker som etter verdens målestokk er stakkarslige og som det ikke er noe stort ved. Riktignok hadde ikke Jesus bare bordfellesskap med den slags mennesker, Han hadde en gang også bordfellesskap med en fariseer ved navn Simon (Luk 7,36-50). Men det ser likevel ut til at Jesus særlig virket blant og inntok bordfellesskap med og ble mottatt av mennesker som etter verdens målestokk ikke er noe, i vår tekst representert ved tolleren Levi. Jesus fikk faktisk et klengenavn og det var: ”en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn” (Matt 11,19 og Luk 7,34).

I Første Korinterbrev forklarer Paulus at Gud særlig har utvalgt seg det som er lite og ringe i verden. Jeg avslutter andakten med Paulus’ ord om dette i kapittel 1:

”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud” (1 Kor 1,26-29).

Amen.

(Andakt holdt våren 2008 ved NLA.)

To evangelier

Følgende innlegg er også lagt ut på Mountainheap, men jeg tenkte at det kanskje ikke ville vært så dumt å revitalisert denne bloggen litt.

Jeg har i det siste lest litt på kristenblogg.no. Mange bloggere fra forskjellige bakgrunner sørger for mange innlegg med forskjellig innhold. Etter å ha klikket meg litt frem og tilbake på profiler og hjemmesider fant jeg følgende artikkel på nettstedet "oneway.no":

HVORFOR skulle jeg EGENTLIG bli en kristen? Har jeg det ikke like bra uten? Er jeg ikke et like bra menneske uten å være kristen? Hva har dere kristne som jeg ikke har?

Svaret er et bilde: Du har en pc. En ny, flott maskin med en hel masse muligheter. Ingenting er i veien med pc'en din. Den har til og med et trådløst nettverkskort. Det finnes også trådløst nettverk der du bor. Du kan velge å logge deg på og en hel verden ligger åpen for deg. Velger du å ikke logge deg på, så er pc'en din fortsatt en flott sak. Den kan inneholde mange programmer, spill og morsomme innretninger. Men velger du å logge deg på, så er mulighetene uendelige.

Derfor bør du bli en kristen: For å koble det trådløse nettverkskortet som er innebygget i deg opp mot nettverket som finnes. Det finnes en verden som du ikke har tilgang til så lenge du velger å leve frakoblet. Liker du å gå glipp av ting?

Så var det "det andre" evangeliet, eller rettere sagt, den andre presentasjonen av hva Bibelen sier om hvorfor vi trenger å bli en kristen. Paul Washer, tidligere Peru-misjonær, holdt for ikke lenge siden en tale til en gjeng med kristne hiphopere. Talen handler svært lite om hiphop, men svært mye om hva evangeliet er.

Needless to say: Talen er anbefalt. Kanskje du også trenger å høre den etter å ha lest artikkelen jeg siterte.